Moderne dans
Millimedia springer ut av Jo Strømgren Kompani, og vi har etterhvert hatt gleden av å få arbeide sammen med mange av landets aller fremste koreografer og kompanier innen moderne dans.
Man tilstreber i videodokumentasjonen et optimalt forhold mellom nærhet og oversikt, og mellom energi og flyt. Hele tiden umerkelig diktert av koreografens intensjoner og dansernes prestasjoner.
Et gjennomgående trekk ved moderne dans er at kameraene alltid er i myk bevegelse, alltid tilpasset bevegelsesenergien. Litt som en ishockeykamp som varer 60 minutter uten pause, uten scoringsavbrekk, uten dommeravbrudd! Valg av kamera og optikk med en god ENG-linse (linse som også har fjernstyrt motor-zoom) er derfor avgjørende for et godt resultat. Likeså er kamerastativene spesielt viktig på dans; Millimedia sine koster ca 20 000 for stykket, og vi skulle gjerne hatt enda bedre stativer – men da kommer vi i konflikt med salens plassbegrensninger og publikums prioritet.
En utfordring vi gjerne møter er lyssettingen: Lysdesignerne utfordrer ofte øyets begrensninger, og da har kameraet møtt sin begrensning allerede.
Lyd/musikk er oftest preprodusert, og spilles av over PA. Det gjøres i hvert tilfelle en avveining ifht hva slags lydkilder man tenker til videodokumentasjonen. I noen tilfeller brukes kun den innspilte lyden, og forestillingen abstraheres fra den aktuelle fremførelsen. Dette kan evt suppleres med stemning fra salen på intro og applaus på rulletekst. Helt i andre enden kan man velge å kun bruke rommets gjengivelse over PA, der også trinnlyd fra dansere og små reaksjoner i publikum kommer med. Her er det forestillingens autentiske her-og-nå kvalitet som fremheves.
Prosjektbasert teater
I samme gate som moderne dans; typiske scener er Blackbox, Teatergarasjen, Avantgarden, Litteraturens hus, Bærum Kulturhus, Sandnes Kulturhus, Tou Scene. – Altså scenerom som åpner for fleksible løsninger og utforsking av uttrykk. Og likesom moderne dans prosjekter med stort turnépotensial, som trenger videodokumentasjon for rapportering til offentlige finansiører og som verktøy i innsalg mot arrangører og festivaler.
Musikkfeltet. Generelt om musikk
I motsetning til øvrig scenekunst er det ofte innen musikkfeltet et ønske om å bringe musikken helt ut til publikum, som live streaming, postproduserte konserter og sammensatte utdrag. Det oppstår et utydelig skille mellom dokumentasjon og transmisjon, og kundens krav kan lett utvlikle seg til å bli «TV-sending til en tiende del av prisen». På musikkfeltet ser man også mer bruk av internett, med stadig mer effektivt samspill mellom sosiale medier, Youtube/Vimeo og markedsføring.
Store orkestre
Teknisk og arkivmessig dokumentasjon av store orkestre kan gjøres ganske enkelt, med store bilder. Her er det lyden, sceneorganiseringen og relasjonen dirigent-orkester som spesielt trenger oppmerksomhet.
I noen sammenhenger har vi opplevd at oppdragsgiver ønsker å lage videodokumentasjoner som også kan fungere ifht et musikkinteressert publikum, altså tilsvarende en enkel transmisjon. Dette medfører en rekke nye problemstillinger som ikke er helt enkle å håndtere med en enkel dokumentasjonsproduksjon:
Noter og dirigent må være godt synlige. Følgelig er lyset oftest lite flatterende.
Og notestativene sperrer visuelt for gode kamerabilder. Begge disse forhold bedres radikalt hvis det spilles uten noter, og det tenkes lysdesign.
Videre kreves god kjennskap til musikken, slik at kameraene best kan følge musikerne som til enhver tid leder an eller spiller mot hverandre. I en vanlig TV-produksjon vil script styres av partituret, men dette drar med seg mange andre forutsetninger som bringer en ordinær dokumentasjon ut av sitt format.
Utenfor kretsen av spesielt interesserte kan TV-produksjoner med klassisk musikk oppleves som en kjedelig rekke av partiturstyrte bilder. TV forsøker, i den grad budsjettet tillater, å mildne utfordringen gjennom forhåndsinnspilte nærbilder, et stort antall kamera og gjerne også med bruk av bevegelige kamera. Her spiller musikerne alltid uten noter, og med pent lys. – Publikum i salen er her nedprioritert i forhold til TV-produksjonens krav.
Millimedia har forsøkt å finne alternativer til «partiturillustrasjon», primært gjennom å søke relasjoner mellom musikerne i orkesteret. Her flyttes fokuset fra komponist til utøvere. Grepet er kontroversielt og krevende, og passer ofte best til moderne verk og til verk med tydelige soloer eller dialoger mellom enkeltinstrument.
Orkestre med sittende/stående besetning, kontra et band der alle løper rundt, er godt egnet for bruk av fjernstyrte kamera. Spesielt nyttige er slike for å ta bilder fra scenen (fange dirigent, perkusjon, blåserekke, tangenter…)
Små orkestre
I mindre orkestre kommer den enkelt musiker mer fram, og det blir enklere og mindre kontroversielt å jobbe med relasjoner og individuelle visuelle uttrykk.
Band (pop, rock, jazz, etc) – Små konsertsteder, klubbscener
På små steder er det gjerne dårlig plass til kamerastativ. Til gjengjeld kommer man ofte såpass nært at håndholdte kamera fungerer fint! Med undervinklede, håndholdte kamera langs scenekanten (kameramann på huk eller på kne) får man lett mange forskjellige vinkler å jobbe med.
Ett høyt kamera bakerst i lokalet og to håndholdte kan gi bra resultat.
En stor utfordring på små lokaler, spesielt med høyt lydtrykk, er at PA-lyden sjelden kan brukes: Lydmann må som regel kompensere PA opp mot direktelyd fra scenen for at publikum skal få en fin opplevelse. Flerspors lydopptak med tapping fra mikser + salsmikrofoner er å anbefale. Til live streaming bør det legges opp til separat lydmiks, med lydmann (og billedmiks) helt eller delvis skjermet fra PA.
Band – Større konsertsteder og preproduksjoner
Millimedia har rigget fast opplegg for 3 fjernstyrte Panasonic HE120 kamera + et fjerde oversiktskamera på Victoria Scene. Her kan vi produsere live streamede konserter, der artisten i tillegg får en harddisk med ferdigklippet 4-kameraproduksjon i høy kvalitet (Prores 422), for under 11 000 kroner.
Opplegget fungerer bra for profesjonelle artister med et ikke altfor høyt lydtrykk, og som ikke beveger seg for mye rundt på scenen.
I tillegg til livesending blir hele- eller deler av materialet liggende på Youtube, etter ønske. Innspilt materiale brukes som dokumentasjon til støttegivere og som utgangspunkt for promoteringsmateriell.
Slike permanente installasjoner kan gi store besparelser, der man kun flytter med seg de mest kostbare tingene mens kabling og slikt ligger fast. Vi vil gjerne samarbeide med andre hus på tilsvarende måte, innen andre uttrykksformer enn jazz.
Band – Storformat/festivalscener
Storscener, spesielt på festivaler, ser video brukt med mange formål.
Artister, spesielt innen hip hop og elektronika, stiller gjerne med eget kamera og tar «video-selfies» for bruk i sosiale medier.
Arrangøren bruker flerkameraproduksjon til live streaming og til storskjermer i prosceniet.
Opptak brukes av arrangøren i promotering, både ut mot publikum og mot sponsorer, offentlige finansiører og samarbeidspartnere.
Trolig vil det utvikle seg nye og originale uttrykksformer i det spesielle visningsrommet som en festival utgjør.
Tradisjonelle opera- og teaterformater
Institusjonsscenene gjør alltid «teknisk dokumentasjon», for å stå bedre rustet mot sykdom og utskiftninger blant teknikere og utøvere. Slik dokumentasjon er også viktig ved eventuelle gjenopptakelser, eller som planleggingsverktøy ifbm TV-produksjoner eller turnéer. En teknisk dokumentasjon ligger stort sett på et så stort utsnitt som er nødvendig for å få med seg alle innstillinger og endringer i teknikk, entreer/sortier, og spill/regi. Utfordringen ligger mye i å sørge for optimal blenderåpning; med mye lys og store bilder blir det lett til at scenekarakterer «brenner ut». Det er også en utfordring å produsere så effektivt og godt at institusjonen velger en betjent løsning fremfor et «parkert» kamera.
Millimedia har Nationaltheatret som fast kunde på slik tjeneste.
Den andre tjenesten institusjonene etterspør, er mer omfattende dokumentasjoner, gjerne med fire eller flere kamera, for innsalg av produksjoner med turné- eller TV-potensial.
Utescener og ikke-scener
Utescener skiller seg ut på flere måter. Spesielt i Norge vil det være veldig mye dagslys i de periodene der man normalt vil vise ting i friluft. Øyet til en tilstedeværende publikummer sensurerer bort alt irrelevant og konsentrerer om opplevelsen. Man får gjerne en ubehagelig overraskelse på video; her er alle hjørner og uvesentligheter tydelig i bildet; øyet er ikke på samme måte trenet til å velge bort fra et videobilde.
Et annet moment er selvsagt været, med de konsekvenser dette måtte få for regn- og støvsikring av ømfintlig utstyr.
«Ikke-scener» er rom eller steder bygget med et annet formål enn sceneopptredner, gjerne iscenesatt for spesielle prosjekter. Det er vanskelig å gi noen felles beskrivelse av slike, ut over at videodokumentasjonen med all sansynlighet vil være annerledes!
Hvem er forestillingsdokumentasjonens «tenkte seer?»
Den viktigste forskjellen ifht «transmisjon» er at forestillingsdokumentasjonen normalt ikke er tenkt vist for et ordinært publikum. Dokumentasjonen brukes stort sett «Business to Business», eller B2B som det heter på blårussisk, og som verktøy innen- og rundt den enkelte produksjon. Her er de viktigste underkategoriene:
• Programansvarlige på spillesteder og festivaler, for salg av opptreden.
• Samme aktør; tidligere produksjoner som vedlegg til CV/portefølje, med tanke på forhåndssalg/koproduksjon.
• Samarbeidspartnere, finansiører, koprodusenter; Kvittere ut produksjonen: «Slik ble resultatet».
• Arkiv; offentlige arkiver, eget arkiv.
• Produksjonsverktøy; Lette arbeid med gjenopptakelse og innsetting av nye medvirkende (skuespillere og teknikere)
• Preproduksjonsverktøy; Lette arbeid ved planlegging av transmisjon eller for teknisk stab på turne-spillested.
• Utdrag fra forestillingen kan inngå i diverse markedsføring, dokumentarer/ videoreportasjer/ kunstnerportretter, samt egenpresentasjon på telefon/ nettsider/ sosiale medier.
• Unntaksvis er forestillingsproduksjonens egnethet og videoproduksjonens kvalitet slik at den kan fungere som transmisjon.